Jødisk partisansang // Georg Johannesen

Georg Johannesen (1931-2005)

"Jødisk partisansang" heter dette diktet, fra Georg Johannesens tredje diktsamling Nye dikt (1966). Hva betyr det? Ordboka sier: Ordet kommer fra italiensk og betyr 'tilhenger'. Da tenker vi ikke på det må kobler til bilen, men på en supporter eller fan. Partisan blir særlig brukt om geriljasoldater som kjemper for sin frigjøring. Dette er altså sangen for jødene som kjemper for sin frihet.

Når vi leser diktet i bokform, får vi dessuten ekstra informasjon under tittelen, og denne tas sjeldent med når folk publiserer diktet på forskjellige blogger og skoleprosjekter. Der står følgende:



Diktet er altså dedikert til oppstanden i Warszawas jødiske ghetto under andre verdenskrig. De som har lest litt om krigen, eller for eksempel sett Roman Polanskis films Pianisten (2002) med Adrian Brody, kjenner til denne hendelsen. På tross av at et opprør garantert ville ende med nederlag (de hadde dårlig med våpen, var allerede utsultede og i dårlig form), gjorde de opprør, fordi det livet de levde ikke var vært å leve. Sånn sett kan vi si at diktet er tragisk, siden en kort og grei definisjon på tragedie er at man går mot en ulykke man ikke kan unngå. Det er også heroisk, i sin kamp for frihet. Det er altså den samme tematikken som Braveheart med Mel Gibson serverer oss i en hollywoodifisert variant: Et liv uten frihet er ikke et liv.

Men selv om dette diktet er heroisk, så får det likevel en bitter slutt, i motsetning til Braveheart. Vi får ikke den gode varme følelsen som Hollywood gir oss, den som sier at det gjelder å kjempe, så går det bra til slutt – godheten vinner frem. Det "gode" vinner ikke så lett. Den siste linja lyder: "Vi har reist oss og kan se vi er slått ned".

Diktet har ellers blitt kalt et "anti-dikt", fordi det harselerer over vanlige måter å skape vakre poetiske bilder på. Solen blir en voldelig brann, jorden blir aske, skyer blir røyk, lyng blir piggtråd og så videre. Dikteren tar de dødes parti. Legg ellers merke til den konsekvente strofeinndelingen og bruken av rim og rytme, som var ganske uvanlig blant 60-tallets poeter.

Dette lys er ikke solen, men en brann

Disse skyer er av røyk og ikke vann

Denne grunn er bare aske, ikke jord

Denne sang er bare handling, ikke ord

Det vi ligger i er piggtråd, ikke lyng

Dirigenten roper: skyt, og ikke: syng

Med gevær og ikke stokk står vi parat

og i hånden ingen gren, men en granat

Det som tordner er kanoner, ikke storm

Det som lyner er et folk i uniform

Dette folk er ikke folket, men en rest

Det er mennesker som dreper, ikke pest

Denne sang er bare blod og ikke blekk

Dette folk er ingen fugl som kan fly vekk

Denne krig er ingen krig som kan gi fred

Vi har reist oss og kan se vi er slått ned

Jeg det du ga dette vi etter en lang tequila natt // Øyvind Berg

Dette diktet er skrevet av en norsk samtidspoet som heter Øyvind Berg (f. 1959), blant mange regnet som en av de beste norske dikterne idag. Stilen hans preges gjerne av ordspill og lek, ofte med hardtslående fraser som klinger godt når de leses høyt. Hos Berg blir vi minnet på at lyrikken har opphav i musikken – husk at lyra er et gresk ord for et strengeinstrument. Mange moderne poeter er lite opptatt av lyrikkens lydlige og musikalske kvaliteter, men Berg bruker rim og rytme aktivt. Likevel ser vi fort at diktene hans er moderne, fordi de gjerne er flertydige og fordi de blander høyt og lavt, som i dette diktet, som rett og slett er litt rølpete. Han bruker ord og vendinger som vi kanskje forbinder like mye med dagligtalen som med "høye" kunstformer som poesien.

Allerede i tittelen blir det tydelig i dette diktet: "Jeg det du ga dette vi etter en lang tequila natt". Vi skjønner fort at det er et kjærlighetsdikt, som beskriver den intense følelsen av å være oppslukt av noen allerede i de to første verselinjene: "Jeg er dop/ du er dopa". Mot slutten av diktet ser vi at den gjensidige kjærligheten blir så sterk at den er destruktiv: Jeg-et tenker ikke på konsekvensene, men vil kun leve ut den intense kjærligheten, som her er mer kroppslig og fysisk enn prippen og idealisert. Dette er ikke nødvendigvis et kjærlighetsdikt innenfor ekteskapets trygge rammer – det kan like gjerne være et vilt erotisk dikt om et sidesprang! Se om dere kan legge merke til en utvikling i de tre strofene. Diktet leses av Øyvind Berg her.

Du er dop

Jeg er dopa
Vi er tropisk
Nord-Europa

Du er kvinne
Jeg er mann
Begge brenner
Samme brann

Jeg er mann
Du er kvinne
La oss gå
Brenne inne

This Be The Verse // Philip Larkin

Mer Philip Larkin. Da det forrige diktet "Aubade" var mer som et stemningsdikt, har dette diktet et klarere budskap og en mye tydeligere holdning. Budskapet er: Foreldrene dine føkker deg opp, enten de vil eller ikke. Legg merke til utviklingen i de tre strofene: I første strofe får alle verdens foreldre unngjelde for at de ødelegger barna sine ved å videreføre sine egne feil og mangler. I andre strofe blir de delvis unnskyldt – for de ble igjen ødelagt av sine foreldre! Det blir altså bare verre og verre – og verst blir det i siste strofe, hvor det konkluderes: "Man hands on misery to man". Dette er altså menneskenes skjebne: Vi overfører vår elendighet videre til neste generasjon. Holdningen i diktet er pessimistisk. Det bare er en ting å gjøre: Ikke få barn!

They fuck you up, your mum and dad.   

    They may not mean to, but they do.   

They fill you with the faults they had

    And add some extra, just for you.

But they were fucked up in their turn

    By fools in old-style hats and coats,   

Who half the time were soppy-stern

    And half at one another’s throats.

Man hands on misery to man.

    It deepens like a coastal shelf.

Get out as early as you can,

    And don’t have any kids yourself.

Aubade // Philip Larkin

På dette opptaket leser poeten Philip Larkin (1922-1985) sitt dikt "Aubade". Jeg fikk denne videosnutten på mail av en venn for et par år siden, og den gjorde i hvert fall inntrykk på meg da jeg hørte den første gang. Jeg tror noen av dere også kan ha glede av diktet. Legg merke til hvordan han veksler mellom å følge en streng rytme når han leser, og i neste øyeblikk å lese raskt og slentrende. Som dere ser på teksten nedenfor, har linjene en konsekvent rytme, bestående av det vi kaller jamber, som er stavelser som først er trykklette, så trykktunge, som lyden TA-TAM! Eksempler: kanin, total, tunnel, katolsk, såklart, sentral. Tenk på lyden av et tog som passerer. Det motsatte av jambe er troké, og da kommer den trykktunge delen av ordet først. Eksempler: kake, høne, spise, jordnær, moden, eple, dompap. Hvis dere leser første linje ser dere dette: I work all day, and get half-drunk at night = TA-TAM TA-TAM, TA-TAM TA-TAM TA-TAM. De av dere som skriver dikt, sangtekster og hiphop-tekster, vet allerede dette, selv om dere kanskje ikke bruker begrepene jambe og troké. De som skriver dårlige konfirmasjons- og bryllupssanger vet det ikke:

Nå er du snart voksen og jammen så klok
ja, mer enn din mor og jeg først antok
Vi er jo så stolte og glade i deg,
tjo hei og hurra for vår snille Solveig!

Her ser dere at selv om det ser ut til å rime, så rimer det ikke – og det svinger enda mindre. "Så klok" = TA TAM, mens "antok" = TAM TAM. "I deg" = TA TAM, mens "Solveig" = TAM TAM. Nødløsningen blir å legge trykk på siste stavelsen i antok og Solveig, og da uttales det an-TÔK og sol-VEI (som "tjo hei"). Det blir jo bare tull. Sånn kan man ikke holde på.

Tilbake til Larkins dikt: Et raskt søk på nettet forteller meg at aubade betyr morgensang, og er en musikksjanger som ble utviklet på 1600-tallet. Det er altså et motstykke til en serenade, som er en kveldssang. Det er lurt å se på titlene på diktene, de er aldri tilfeldig valgt. Kan vi lese dette diktet som en slags morgensang? Som en skildring av en grytidlig morgen, før resten av verden har våknet? Hvor poeten sitter og tenker over de store og vanskelige tingene, som man ellers prøver å glemme i en hverdag som har nok av praktiske utfordringer? I hvert fall ser vi allerede i andre verselinje at jeg-et våkner klokka fire, "to soundless dark". Dødsbevisstheten er sterk, og hele diktet kretser, slik jeg ser det, rundt "The sure extinction that we travel to". Diktet står nedenunder. Jeg anbefaler dere å lese det mens dere hører på lydklippet.


I work all day, and get half-drunk at night.
Waking at four to soundless dark, I stare.
In time the curtain-edges will grow light.
Till then I see what's really always there:
Unresting death, a whole day nearer now,
Making all thought impossible but how
And where and when I shall myself die.
Arid interrogation: yet the dread
Of dying, and being dead,
Flashes afresh to hold and horrify.
The mind blanks at the glare. Not in remorse
- The good not done, the love not given, time
Torn off unused - nor wretchedly because
An only life can take so long to climb
Clear of its wrong beginnings, and may never;
But at the total emptiness for ever,
The sure extinction that we travel to
And shall be lost in always. Not to be here,
Not to be anywhere,
And soon; nothing more terrible, nothing more true.

This is a special way of being afraid
No trick dispels. Religion used to try,
That vast, moth-eaten musical brocade
Created to pretend we never die,
And specious stuff that says No rational being
Can fear a thing it will not feel, not seeing
That this is what we fear - no sight, no sound,
No touch or taste or smell, nothing to think with,
Nothing to love or link with,
The anasthetic from which none come round.

And so it stays just on the edge of vision,
A small, unfocused blur, a standing chill
That slows each impulse down to indecision.
Most things may never happen: this one will,
And realisation of it rages out
In furnace-fear when we are caught without
People or drink. Courage is no good:
It means not scaring others. Being brave
Lets no one off the grave.
Death is no different whined at than withstood.

Slowly light strengthens, and the room takes shape.
It stands plain as a wardrobe, what we know,
Have always known, know that we can't escape,
Yet can't accept. One side will have to go.
Meanwhile telephones crouch, getting ready to ring
In locked-up offices, and all the uncaring
Intricate rented world begins to rouse.
The sky is white as clay, with no sun.
Work has to be done.
Postmen like doctors go from house to house.