17.03.2014

Aubade // Philip Larkin



På dette opptaket leser poeten Philip Larkin (1922-1985) sitt dikt "Aubade". Jeg fikk denne videosnutten på mail av en venn for et par år siden, og den gjorde i hvert fall inntrykk på meg da jeg hørte den første gang. Jeg tror noen av dere også kan ha glede av diktet. Legg merke til hvordan han veksler mellom å følge en streng rytme når han leser, og i neste øyeblikk å lese raskt og slentrende. Som dere ser på teksten nedenfor, har linjene en konsekvent rytme, bestående av det vi kaller jamber, som er stavelser som først er trykklette, så trykktunge, som lyden TA-TAM! Eksempler: kanin, total, tunnel, katolsk, såklart, sentral. Tenk på lyden av et tog som passerer. Det motsatte av jambe er troké, og da kommer den trykktunge delen av ordet først. Eksempler: kake, høne, spise, jordnær, moden, eple, dompap. Hvis dere leser første linje ser dere dette: I work all day, and get half-drunk at night = TA-TAM TA-TAM, TA-TAM TA-TAM TA-TAM. De av dere som skriver dikt, sangtekster og hiphop-tekster, vet allerede dette, selv om dere kanskje ikke bruker begrepene jambe og troké. De som skriver dårlige konfirmasjons- og bryllupssanger vet det ikke:
Nå er du snart voksen og jammen så klok
ja, mer enn din mor og jeg først antok
Vi er jo så stolte og glade i deg,
tjo hei og hurra for vår snille Solveig!
Her ser dere at selv om det ser ut til å rime, så rimer det ikke – og det svinger enda mindre. "Så klok" = TA TAM, mens "antok" = TAM TAM. "I deg" = TA TAM, mens "Solveig" = TAM TAM. Nødløsningen blir å legge trykk på siste stavelsen i antok og Solveig, og da uttales det an-TÔK og sol-VEI (som "tjo hei"). Det blir jo bare tull. Sånn kan man ikke holde på.

Tilbake til Larkins dikt: Et raskt søk på nettet forteller meg at aubade betyr morgensang, og er en musikksjanger som ble utviklet på 1600-tallet. Det er altså et motstykke til en serenade, som er en kveldssang. Det er lurt å se på titlene på diktene, de er aldri tilfeldig valgt. Kan vi lese dette diktet som en slags morgensang? Som en skildring av en grytidlig morgen, før resten av verden har våknet? Hvor poeten sitter og tenker over de store og vanskelige tingene, som man ellers prøver å glemme i en hverdag som har nok av praktiske utfordringer? I hvert fall ser vi allerede i andre verselinje at jeg-et våkner klokka fire, "to soundless dark". Dødsbevisstheten er sterk, og hele diktet kretser, slik jeg ser det, rundt "The sure extinction that we travel to". Diktet står nedenunder. Jeg anbefaler dere å lese det mens dere hører på lydklippet.


I work all day, and get half-drunk at night.
Waking at four to soundless dark, I stare.
In time the curtain-edges will grow light.
Till then I see what's really always there:
Unresting death, a whole day nearer now,
Making all thought impossible but how
And where and when I shall myself die.
Arid interrogation: yet the dread
Of dying, and being dead,
Flashes afresh to hold and horrify.
The mind blanks at the glare. Not in remorse
- The good not done, the love not given, time
Torn off unused - nor wretchedly because
An only life can take so long to climb
Clear of its wrong beginnings, and may never;
But at the total emptiness for ever,
The sure extinction that we travel to
And shall be lost in always. Not to be here,
Not to be anywhere,
And soon; nothing more terrible, nothing more true.

This is a special way of being afraid
No trick dispels. Religion used to try,
That vast, moth-eaten musical brocade
Created to pretend we never die,
And specious stuff that says No rational being
Can fear a thing it will not feel, not seeing
That this is what we fear - no sight, no sound,
No touch or taste or smell, nothing to think with,
Nothing to love or link with,
The anasthetic from which none come round.

And so it stays just on the edge of vision,
A small, unfocused blur, a standing chill
That slows each impulse down to indecision.
Most things may never happen: this one will,
And realisation of it rages out
In furnace-fear when we are caught without
People or drink. Courage is no good:
It means not scaring others. Being brave
Lets no one off the grave.
Death is no different whined at than withstood.

Slowly light strengthens, and the room takes shape.
It stands plain as a wardrobe, what we know,
Have always known, know that we can't escape,
Yet can't accept. One side will have to go.
Meanwhile telephones crouch, getting ready to ring
In locked-up offices, and all the uncaring
Intricate rented world begins to rouse.
The sky is white as clay, with no sun.
Work has to be done.
Postmen like doctors go from house to house.