Jødisk partisansang // Georg Johannesen

Georg Johannesen (1931-2005)

"Jødisk partisansang" heter dette diktet, fra Georg Johannesens tredje diktsamling Nye dikt (1966). Hva betyr det? Ordboka sier: Ordet kommer fra italiensk og betyr 'tilhenger'. Da tenker vi ikke på det må kobler til bilen, men på en supporter eller fan. Partisan blir særlig brukt om geriljasoldater som kjemper for sin frigjøring. Dette er altså sangen for jødene som kjemper for sin frihet.

Når vi leser diktet i bokform, får vi dessuten ekstra informasjon under tittelen, og denne tas sjeldent med når folk publiserer diktet på forskjellige blogger og skoleprosjekter. Der står følgende:



Diktet er altså dedikert til oppstanden i Warszawas jødiske ghetto under andre verdenskrig. De som har lest litt om krigen, eller for eksempel sett Roman Polanskis films Pianisten (2002) med Adrian Brody, kjenner til denne hendelsen. På tross av at et opprør garantert ville ende med nederlag (de hadde dårlig med våpen, var allerede utsultede og i dårlig form), gjorde de opprør, fordi det livet de levde ikke var vært å leve. Sånn sett kan vi si at diktet er tragisk, siden en kort og grei definisjon på tragedie er at man går mot en ulykke man ikke kan unngå. Det er også heroisk, i sin kamp for frihet. Det er altså den samme tematikken som Braveheart med Mel Gibson serverer oss i en hollywoodifisert variant: Et liv uten frihet er ikke et liv.

Men selv om dette diktet er heroisk, så får det likevel en bitter slutt, i motsetning til Braveheart. Vi får ikke den gode varme følelsen som Hollywood gir oss, den som sier at det gjelder å kjempe, så går det bra til slutt – godheten vinner frem. Det "gode" vinner ikke så lett. Den siste linja lyder: "Vi har reist oss og kan se vi er slått ned".

Diktet har ellers blitt kalt et "anti-dikt", fordi det harselerer over vanlige måter å skape vakre poetiske bilder på. Solen blir en voldelig brann, jorden blir aske, skyer blir røyk, lyng blir piggtråd og så videre. Dikteren tar de dødes parti. Legg ellers merke til den konsekvente strofeinndelingen og bruken av rim og rytme, som var ganske uvanlig blant 60-tallets poeter.

Dette lys er ikke solen, men en brann

Disse skyer er av røyk og ikke vann

Denne grunn er bare aske, ikke jord

Denne sang er bare handling, ikke ord

Det vi ligger i er piggtråd, ikke lyng

Dirigenten roper: skyt, og ikke: syng

Med gevær og ikke stokk står vi parat

og i hånden ingen gren, men en granat

Det som tordner er kanoner, ikke storm

Det som lyner er et folk i uniform

Dette folk er ikke folket, men en rest

Det er mennesker som dreper, ikke pest

Denne sang er bare blod og ikke blekk

Dette folk er ingen fugl som kan fly vekk

Denne krig er ingen krig som kan gi fred

Vi har reist oss og kan se vi er slått ned